Kryssing av Nullarbor - hva er det egentlig slik?

March 17, 2019•Megan and Cameron Wilson

Den Nullarbor-sletten, med den lengste strekningen av rett vei i Australia, er noe du lærer om i grunnskolens geografi og er kjent i australsk folkelore. Som skolebarn forestilte jeg meg den som en blanding av Great Sandy Desert og Saharaørkenen, med gigantiske sandhauger og ingen sivilisasjon i tusenvis av kilometer. Nå, etter å ha krysset Nullarbor selv, vet vi at mine barndomsforestillinger var veldig forskjellige fra virkeligheten.

Fra den vest-australske siden starter krysningen av Nullarbor i Norseman, som ligger omtrent 200 km nord for Esperance, og ender i Ceduna i Sør-Australia. Den totale avstanden mellom de to er omtrent 1200 km, med asfaltvei hele veien og en rekke veihus for drivstoff. De fleste av de åtte veihusene tilbyr overnatting, lastebilstoppsmat og noen grunnleggende matvarer, med noen som også har fullt utstyrte restauranter og barer. Ikke helt superavsideslig ørkentur, men likevel langt nok til å kreve litt planlegging før du starter.

Så hva er Nullarbor egentlig som? Landskapet er mer variert enn jeg hadde forventet, selv om det, med unntak av klippene ved Bight, ikke er det mest maleriske landskapet.

Den første dagen av turen så vi oss kjøre fra Norseman til et gratis leirplass rett etter Balladonia gjennom “Arid Desert Woodland”, som er en av verdens eldste og tetteste skoger. Det ser mye ut som tett buskmark med små trær og mye undervegetasjon. Vi stoppet kort ved Balladonia veihus for drivstoff og varme pommes frites og elsket å se biten av Skylab romsøppel på taket. “90 Mile Straight” begynner rundt Balladonia, og til tross for mine planer om å ta et familiefoto foran skiltet, var det plutselig der før vi visste av det, og vi klarte å fly forbi skiltet uten å kunne stoppe. Heldigvis er det ett på begge ender av den rette.

Den andre dagen så vi fullførte 90 Mile Straight, med et raskt fotostopp ved skiltet og deretter den første svingen på lenge. Det er et blåshull i Caiguna, men siden vi kjempet mot 50 km/t motvind og allerede kjørte veldig sakte, stoppet vi ikke. Vi kjørte også rett gjennom Cocklebiddy og hoppet over Chapel Rock-formasjonen, Eyre Bird Observatory og Baxter Cliffs, siden vinden var bare for forferdelig.

Landskapet endret seg fra tett buskland til mer åpne heier, selv om vi fortsatt kjørte gjennom seksjoner med større trær. Mens den sakte kjøreturen fortsatte, så landet veldig flatt og litt kjedelig ut, og våre barn døpte det til "Nullaboring Plain".

Jeg antok at vi kjørte på en flat slette nær havnivå, men da vi nådde Madura Pass innså jeg at jeg hadde feil. Denne passet, som ligger noen kilometer øst for Madura roadhouse, ligger øverst på en bratt kant med fantastiske utsikt over Roe Plain mot Southern Ocean.

Roe Plain er stor, flat, med lavvoksende planter og ser ut som jeg forestiller meg at afrikansk savanne ser ut. Det er et hvileområde øverst på passet som er perfekt for bilder. Vi campet den natten på en gratis campingplass på Roe Plain og var overrasket over å finne mange skjell rundt campingplassene. Det ser ut til at denne sletta en gang var en del av havbunnen.

Den gratis campingplassen var en som ble tilbudt av WA-regjeringen, med masse plass, mange piknikbord og best av alt toaletter (langdyp). Vi var imponert over hvor mange hvileområder som ble tilbudt langs veien. Ikke alle hadde toaletter, men hvis du er selvforsynt, er det absolutt ingen mangel på steder å campere eller stoppe for en kopp te.

Den tredje dagen bestemte vinden seg endelig for å være snill mot oss og snudde 180 grader, nå skyvende oss videre. The Roe-sletten slutter når du passerer gjennom Mundrabilla og går opp Eucla-passet tilbake til fjellsiden. Vi stoppet for drivstoff i Eucla, som er den siste byen på WA-siden av WA/SA-grensen.

Veistasjonen har et hyggelig hotell/motel, campingplass, museum og lekeplass. Våre barn elsket den "gamle skolen" lekeplassen med metallrutsche og vippebrett, og også Leeuwin Whale, som er en stor betonghval finansiert av Albany turiststyret. Ruinene av The Eucla Telegraph-stasjonen ligger også en kort avstand fra veistasjonen.

Neste stopp var grensebyen. Det er en streng karantenekontroll ved grensen når du kommer inn i WA. Karantenetjenestene vil sjekke bilen din, kjøleskapene dine og skapene dine etter fersk frukt og grønnsaker og andre ting som honning. Sjekk den relevante regjeringssiden for informasjon om karantenebestemmelser. Når du kommer inn i SA blir du ikke sjekket ved grensen, det første SA-karantenepunktet er i Ceduna.

Vi stoppet ved grensebyens veistasjon og tok muligheten til et bilde av den store vegemite-holdende kangarooen. Det er ikke hver dag du ser en av dem!

Kjøring videre inn i Sør-Australia får du din første mulighet til å se klippene ved Great Australian Bight. Det er flere skiltede fotosteder – med parkering – for utsikt over klippene. Klippene er absolutt spektakulære og alt jeg hadde håpet de skulle være. Ved vårt første fotostopp var det ingen barrierer, og vi kunne ikke komme for nær kanten fordi vindene var så sterke at jeg trodde jeg skulle bli blåst over. Utsikten var fantastisk!

Vår andre klippe stopp hadde en innhegnet sti ut til et punkt for flere fantastiske bilder. Med tanke på vindens styrke og undergravingen av klippene var vi mer enn fornøyd med at det var noen hekker på plass.

Vår plan hadde vært å leire på klippene for natten. Det var en bucket list-oppføring og noe vi hadde sett frem til. Vi har alle sett bilder av folk som gjør det, og det ser fantastisk ut, men med vinden så sterk, og været kaldt og mislykket, bestemte vi oss for at det ikke ville være et godt valg. Vi fortsatte vår vei og håpet å finne en beskyttet leirplass for natten, noe som var lettere sagt enn gjort.

Sent på dagen kom vi over avkjørselen til Head of Bight hvalobservasjonssenter. Senteret drives av Aboriginal Lands Trust og ligger på klippene i Bunda, med flotte utsikt over Bight og, viktigere, massevis av hvalobservasjon. Området er en avlingsplass for Southern Right Whales (mai – oktober) og senteret garanterer at du vil se en hval hvis du besøker i høysesongen mellom juni og august.

Mens vi fortsatte vår søken etter en beskyttet leirplass, kjørte vi gjennom Treeless Plain, som er et område uten trær i det hele tatt, som begynner nær Nullarbor roadhouse, omfatter avkjørselen til Head of Bight og fortsetter i omtrent 20 km. Vi fant endelig en annen hvileplass ved 222 km peg nær Yalata, fin og beskyttet med mange trær, men med mye plass.

Vår siste dag med å krysse Nullarbor så oss tanket i Nundroo, som påstår å være vombat-hovedstaden i Australia, passere avkjørselen til Fowlers Bay og Mexican Hat Head, og stoppe i Penong for lunsj i byparken. Penong er hjemmet til Australias største vindmølle og har et flott utendørs vindmøllemuseum.

Avkjøringen til den berømte surfestranden Cactus Beach er også i Penong. En ivrig surfer i sine yngre dager, besluttet Cameron at det var verdt å kjøre de 20 km av grusvei for å se den. Kjøreturen inn var ganske interessant med mange sanddyner og saltsjøer, noen av dem var til og med rosa, langs veien.

Det er en rustikk leirplass rett ved stranden som er et favorittsted blant ivrige surfere. Surfingen var ikke opp den dagen, men det var fortsatt et flott sted å se. På vei tilbake til asfalten, fortsatte vi til Ceduna og slutten på vår Nullarbor-eventyr, et annet avkrysningspunkt på listen.

Selv om kjøreturen er lang, er det mange interessante steder og også noen merkelige ting å se etter under kryssingen. Våre favoritter var:

The Nullarbor Links – verdens lengste golfbane.

Det er en 18-hulls golfbane som starter i Kalgoorlie og ender i Ceduna. Hullene har noen interessante navn, og mange av teeene er ved veihusene langs veien.

Pyntede trær

I sann utbackstradisjon er det spesielle trær langs veien som er pyntet med et spesifikt tema. Se etter Teddy Bear Trees, Tea Cup Tree, CD-tree, Bra Tree, Underwear Tree og Cooking Pot Tree. Reisende er velkomne til å legge til sine egne ting på trærne. De fleste av dem er oppført i wikicamps.

Dyrvarselsskilt

Det er forskjellige dyrevarselsskilt langs veien. Vårt favoritt var skiltet for Kamel, Wombat og Kangaroo.

Emergency Landing Strips

Deler av veien er merket som nødlandingssoner for RFDS. Det er skilt og veimarkeringer for å informere deg om hvor de er. Du får ikke stoppe i disse områdene.

Kryssing av Nullarbor-slettene er en egen opplevelse og absolutt verdt å gjøre. Det er noe vi ville gjøre igjen, selv om kanskje i hvalsesongen og uten vinden neste gang.