De ruffede, bikube-lignende kuplene i Bungle-Bungle Range er et bilde du vil finne plassert overalt i turistreklamer gjennom hele nordlige Vest-Australia. De er en av Kimberleys mer ikoniske destinasjoner, og til tross for at de ligger langt nok fra de vanlige turistruter for å beholde en følelse av fjernhet, kan de likevel være en av regionens mest tilgjengelige skatter.
Så nær og likevel så langt borte; selv om det i dag bare er 80 km fra en hovedvei, forble Purnululu skjult og utilgjengelig helt opp til slutten av det tjuende århundre. Det var en av de siste stedene i Australia som ble "oppdaget" i moderne tid, til tross for at det har vært et viktig sted for aboriginerstammer i tusenvis av år.
Dypt skårne daler, ruffede kløfter og spektakulære sandsteinskarstformasjoner av bulende tors og honningkake-lignende kupler stiger fra vidstrakte savannegressmarker. Rangen er hovedsakelig devonisk kvartsandstein, som plasserer den omtrent i 20 millioner år gammel alder. Erodert og slitt over tusenvis av år til de slående formasjonene de tar i dag, eksisterer landskapet bare på grunn av en unik serie av geologiske, biologiske og klimatiske forhold, og danner et sted som ikke finnes noe annet sted i verden.
Etter å ha besøkt i noen dager i mai, hvordan ville jeg oppsummere det?
Vel, det var tørt, fjern, ubehagelig varmt, og fluen var absolutt forferdelig, men nei, hvis du er så plaget av disse tingene, har du virkelig ingen grunn til å utforske utkanten av Australia. For å være rettferdig, valgte jeg kanskje ikke den beste tiden å besøke, da gåing virkelig er den eneste måten å utforske dette stedet på. Sagt det, er de dype kløftene og tørre kløftene gode for å unnslippe varmen. Det er ingen steder å svømme, unntatt rett etter tunge våt-sesonger, da du kanskje finner noen flotte bassenger å ta et dykk i.
Fotografering er imidlertid en av høydepunktene. De levende fargene og de unike steinformasjonene gjør Purnululu til en av de beste stedene i landet for å fotografere. Parken kan nås fra Broome eller Kununurra, og det er en 80 km kjøretur inn langs en vei som kan variere veldig. Jeg har hørt at noen sier at den er forferdelig og tok nesten tre timer, mens vi traff den ikke lenge etter at den ble gruslagt, så vi fant den helt grei.
Uansett er det en vakker scenisk kjøretur, så det er ingen grunn til å skynde seg. Rullende åser og ruge fjellkjeder malt i en rekke okerfarger, sprutet med spinifex og knorrende spøkelsesgummi – det er noe helt spesielt og ikonisk australsk landskap, og alt dette før du en gang kommer dit.
Etter å ha droppet inn på informasjonssenteret, kan du gå til venstre eller høyre for å utforske de to forskjellige delene av parken. Vi valgte venstre først, og gikk mot Echidna chasm. Det er et utsiktspunkt på venstre side etter noen kilometer, som jeg anbefaler å komme tilbake til på ettermiddagen, fordi det er en flott utsikt over fjellkjeden. Den imponerende sandsteinsmassivet og kalksteinsryggen får noen fantastiske farger rundt solnedgangen.
De to leirplassene innenfor parken er grunnleggende, og tilbyr drop-toalett. Området rundt, imidlertid, er vanskelig å finne feil på. Hvis du vil leire på et mer avslappet sted, er Tasman Holiday Parks Kalbarri et flott alternativ i nærheten.
Problemet med dyp innskårne kløfter og ravinedal i varmen som denne, som fotografientusiast, er at du alltid vil møte en slags dilemma. Svært tidlig om morgenen og like sent på ettermiddagen er den beste tiden for å gå, når det fortsatt er rimelig kjølig og fluenesynet ikke har oppdaget at det er dag ennå. På den andre siden vil ravinedalene være et labyrint av skygge og dårlig belysning til midt på dagen.
Echidna Chasm er best å gå fra omtrent 10:30 til 11. Dette er når lyset treffer den lange, dype og smale ravinen akkurat riktig, og setter i gang en dyp amberglød gjennom de svingete innsnevringene.
Det er to andre ravinedaler her, Mini Palms og Homestead Valley, som vi presset inn før Echidna. Mini Palms har litt klatring og eksponert bekkgang, og selv om de tittelgivende palmene ikke er mer enn et par unge palmetrær, er ravinedalen selv ganske imponerende. Homestead Valley er lik, med høye klipper av bulende, konglomeratberg, hvor Livingstonia-palmer klamrer seg farlig til små sprekker i berget.
Neste ettermiddag gikk vi til den andre enden av parken, hvor du finner de bikakelignende kuppelene Purnululu er kjent for. Varierte bånd av oransje og svart maler kuppelene, en skorpe av alger og silika, mer spesifikt kjent som Cyanobacteria. Disse er enkeltcellede fotosyntetiske organismer, og det er deres tilstedeværelse og stabilitet som beskytter de gamle formasjonene.
På kjøreturen ut er det mange steder å stoppe og beundre den fantastiske geologiske arkitekturen, og når du er der, vil du finne et godt utvalg av turstier. Skjult inne i kuppelområdet ligger Cathedral Gorge, et naturlig amfiteater og en stor, avrundet kløft med en dam med mørkt vann i midten. En gang til, er dette et av de stedene som ser ut til å være skapt for spektakulær fotografi.
Til slutt er det en 20 km tur inn i hjertet av fjellene som utforsker noen av de fjerneste kløftene lenger borte. Jeg gikk inn og forventet å få noen få kilometer til, men varmen var uutholdelig klokken 9 og fluen var blitt bibelsk, så jeg ga opp og nøyet meg med de nærliggende kuplene i stedet, og la det som et sted som ber om ytterligere utforskning en dag i fremtiden.
En annen måte å oppleve dette bizarre og vakre landskapet på er fra luften. Det er noen få selskaper som tilbyr panoramaturer, noen fra innenfor parken og noen fra lenger borte, og som gir en uovertruffen utsikt over landet.
For å fullt ut oppleve et sted som dette, må du virkelig gå til fots. Det er et ruffig, vilt og urørt hjørne av landet, men fortsatt ganske tilgjengelig – typen sted som det synes å være færre og færre av. Gi det ti år til, og veiene kan være asfaltert og noen vil sannsynligvis bygge et stort 'ol resort rett ved veien, selv om det er en ulempe eller en fordel er opp til deg.
